Gårdene 21 i Huglen.
21 (HUGLEN)
Gården ligger på den sørvestlige del av Hugløya, med øya Løkta rett over sundet. Gården har samme navn som øya -Hugla. Navneforma «Huglen», brukt om gården er en stivnet dativform av Hugla. I dagligtale var det dativforma, etter preposisjon, som ble mest brukt. (Hugla er stor, men han bodde i «Huggern»).
For å hindre misforståelse mellom øynavn og gårdsnavn, har man i nyere tid begynt å bruke forma Hugløya -når man vil markere øya, men Hugla er fremdeles i bruk. «Hugløen» er imidlertid i kirkeboka også brukt om gården Huglen enkelte ganger.
Det faktum at gården bærer samme navn som øya, kan alene tyde på at vi står overfor den eldste gården på Hugløya, ja trolig også en av de eldste i hele Nesna. I Huglen kan det ha vært drevet jordbruk siden bronsealderen eller yngre steinalder.
Gården har en beliggenhet som gjør det lett å tenke seg at den har vært en av de første korngårdene i Nesna. Den har skrånende solvendte jorder i livd for nordavin- den og er samtidig skjermet med låge knauser mot austavinden. Mot vest er det likevel nådeløst åpent mot storhavet - bare med Lovund-fjellet i horisonten. Kveldsut-sikten en sommerkveld er praktfull.
«Hugla» er et urgermansk navn og betyr haug eller fjelltopp. Fordi øy-navnet Hugla også finnes på Vestlandet, har det vært spekulert på om navnet kan ha vært innført i forbindelse med en antatt innvandring på 300-tallet.
Slikt blir spekulasjoner og sier iallfall lite om gårdens alder. Arkeologiske funn viser at det har vært bosetning i Huglen allerede i steinalderen. Her er registrert ulike redskapstyper, særlig i flint. Videnskapsel-skapets Skrifter for 1884 beskrev hele 12 hauger i Huglen, derav 4 gravrøyser sør for gården. (V. S. 1884, s. 35).
Gravfunnene indikerer at det har vært gårdsbebyggelse svært tidlig. På Huglneset ligger ei svært tydelig bronsealder-røys, og dette tyder på fast bosetting her før Kristi fødsel.
Trolig lå den første gårdsbebyggelsen på det som i dag er bruk nr. 3. Her skal det ha ligget et større gravfelt (Steinhågen) som seinere er blitt fjernet ved oppdyrking. Under pløying er det funnet lårbein og tenner av mennesker, pilespisser og et håndtak til et sverd.
Skriveforma «Houglenn» nevnes i 1567. Gården var da ilagt ledningskatt med l våg tørrfisk.
Den eldste brukeren i Huglen som vi kjenner navnet på, er Claus.
Han var byg-delensmann i Nesna fra 1617 til 1624 og av den grunn fritatt for ledning-skatt på 2 pund fisk.
I 1627 hadde det blitt 2 bruk i Huglen, og brukerne var Nils Jonssøn og Nils Ols-søn. I 1666 var det 3 bruk, med Anders Tommesen (f. 1616), Niels Olsen (f. 1590) og Ole Nilsen (f. 1615) som brukere, og året etter fikk Anders Isachsen bøksel på et 4. bruk. Men regelmessig med 4 bruk i Huglen ble det ikke før etter 1710.
Hele gården var på 5 våg.
Opprinnelig tilhørte den kirkegodset, med Alstahaug prestebol som eier. I 1673 er gården blitt innlemmet i det private jordegodset til lensherre Preben von Ahnen - uten å ha vært gjennom det store krongodssalget. Ved salg og arv gikk gården over til Tønder og seinere Coldevin - før gården i 1885 gikk til Husby-godset.
I tillegg til brukerne varierte det med 2 og 3 husmenn.
Dødsboskifter og skattelister tyder på at det før 1800-tallet rådde en relativ jevn velstand i Huglen. Således ble alle 4 brukene ilignet krigsskatt i 1772. Hver bruker hadde sin egen bekkekvern og betalte kvernskatt i 1782.
På det ene bruket finner vi aner av samme slekt helt fra 1600-tallet og fram til i dag, og skiftene forteller om pene små-formuer og jevn velstand. Flere av brukerne var tidvis i slekt med hverandre, så inngifte i grenda var utbredt.
.
De 4 brukene i Huglen var likeverdige i verdi og langt over Nesna-gjennomsnittet når det gjelder verdifastsetting. I 1802 verdsatte jordkommisjonen hvert bruk til 125 riksdaler.
Et sagn forteller om et jekteforlis i Huglen.
Stedsnavnet «Jektvika» kan settes i forbindelse med dette. Jekta hadde mye last, men vraket ble plyndret av lokalbe-folkninga. Enka etter skipperen kom seinere til Huglen for å kreve tilbake verdiene. Da hun ingenting fikk, ble hun rasende, og før hun reiste, lyste hun forbannelse over folk. I framtida skulle ingen kvinnfolk bli lykkelig i Huglen, skrek hun.